Han hadde ikke vært ute på tre uker. Han la seg ned på en yogamatte og ble liggende til hun kom hjem.

He had not been outside for three weeks. He laid down flat on his yogamat and stayed until she arrived.

Available as prints, contact me for details.

Alle var ute. Det var søndag. Dørene var åpne. Det klirret i glass og bestikk. Stemmene snakket høyt. Det var nesten en helt vanlig dag. Hun hadde glemt alt de hadde sagt på nyhetene. Hun gjorde seg klar. Nydusjet satt hun stille på balkongen. Flat som en ballong uten luft. Plutselig falt alt. Ingenting falt på plass. Hun prøvde å få orden på gjøremålslista. Alt svevde avgårde som heliumballonger.

Everybody was outside. It was Sunday. The doors were open. Sharp sounds of cutlery and crockery. It was almost a normal day. She had forgotten everything they said in the news. She made herself ready. Freshly showered she sat on her balcony. Flat as a balloon without air. Everything suddenly fell down. Nothing fell in the right places. She tried to make sense of her to-do lists. Everything floated away like helium balloons.

Available as prints, contact me for details.

Hver morgen sitter han på den samme benken med en kopp te med melk og to sukker. Han har øretelefoner med lydreduksjon og Bluetooth.

Det var bursdagen hennes. Begge hadde gule t-skjorter. Hun hadde alltid vært veldig glad i gult. Han hadde bestilt en gave til henne på Internett. Esken var blå. Hun hadde aldri vært spesielt glad i fest. Nå var det bare de to. Sammen på balkongen i gule t-skjorter. Endelig kunne hun få sagt alt det hun egentlig hadde hatt lyst til å si.

Han måtte bare få med seg et par videosamtaler før frokost. Han var en av dem som snakket høyt. Alltid. Stemmen som alle kunne høre. Først hadde han et møte med jobben. De lo litt. Han sa han måtte legge på. En viktig samtale stod på vent. Det var Phil. De skulle ut å sykle. De hadde akkurat begynt å sykle. Det var den eneste måten de kunne være sammen på. Han drakk ferdig kaffen mens han lo av noen filmer på Facebook.

Hun hadde akkurat fått ny telefon. Det var så mange muligheter som åpnet seg. Tenk alt det hun kunne gjøre nå! Hun kunne være på konsert, på møte, hos doktoren, på den andre siden av jorda. Det hun egentlig ville var bare å gå en tur i nabolaget og spise lunch med en venninne.

Det ringte. Hun tok den. Hun hadde aldri på kameraet.

Hun gikk bare ut i skumringstimen.

Hun var lei av lyset. Hun hadde en lyseblå nattkjole og signalrødt hår. Den ultimate fargekombinasjonen ifølge henne selv. Det var vår. Vinduene måtte vaskes. En gang i året økte hun sjansen for ulykker i hjemmet ved å stå på øverste trinnet på trappestigen.

Hun var alltid tidlig ute. Hun var først på matta. Hver morgen gjorde hun de samme øvelsene. Downward facing dog, the warrior og solhilsen. Det gjorde henne til et bedre menneske. Endelig kunne hun takle hverdagen. Kun tretti minutter med morgenstrekk gjorde henne klar til å ta imot alt det som hverdagen kastet henne i fjeset. Hverdagen som gjorde henne gul og blå. Hverdagen som stormet. Det var aldri vindstille i hennes liv.

De skulle ikke komme ut av dette utrent. De skulle ikke komme tilbake på jobb uten flat mage og stramme lår. Det skulle ikke se ut som de hadde spist opp all maten i kjøleskapet og bare sett på TV serier fra gamle dager. De hadde selvdisiplin. De hadde hverandre. De hadde nettopp skrevet under et nytt abonnement på Netflix.

Hun var ute før de andre hadde stått opp. Alle plantene skulle få stell. Hun plukket av tørre blader. Hun ga de litt ny jord og litt vann mens hun godsnakket med dem. Ingen av plantene stod for nære hverandre. Hun ville ikke at det skulle bli spindelvev imellom dem. Hun snudde dem litt med klokka hver uke så de fikk jevnt med sol. Hver potte hadde steiner oppi. Akkurat slik de drev jordbruk på Påskeøyene. Steinene hjalp til å beskytte plantene mot varme og kulde. Noen ganger undret hun seg over om det var noen forskjell hvis plantene hadde fargerike potter. Det skulle hun undersøke på biblioteket når det åpnet igjen.

Hun måtte bare ha en sigarett før hun la seg. Litt frisk luft før hun gikk til sengs. Det var rett før midnatt. Hun hadde blå pysjamas. Hun likte å være våken akkurat frem til tolv. Det var noe magisk ved denne tiden fra kveld til natt. Sånn var hun. Hun fant magi i alt.

Alt hun ville var å dra.

På roadtrip til Amerika.

Hun ville bare sette seg i en bil og kjøre mange mil. Hun ville vekk herifra. Vekk fra seg selv. Vekk fra livet. Vekk fra virkeligheten.

Hun hadde sett på filmer og lest bøker. Hun hadde lest dikt og sett på kunst. Hun var klar til denne reisen. Hun måtte bare ta lappen først. Akkurat nå føltes det helt umulig!

Det første de gjorde var å flytte sammen. Ingen av dem ville være alene i karantenetiden. En koffert hver kunne de ta med. Han hadde bare et soverom men det kunne de leve med. Det var mye verre å tenke på at man ikke kunne være sammen. I snart tre måneder har de vært en trio. De deler på matlagingen, de trener sammen, de ler av de samme vitsene, de deler bad og seng, de står opp samtidig og de lener seg på hverandre når de trenger hverandre mest.

London Lock Down, Highbury Stadium Square.

Det var mye vind. Han hadde nesten overtalt henne til å legge seg ned i gresset for å se skyene fare forbi. Han elsket å se på skyene. Han kunne se kaniner, fjes og et hestehode. Hun derimot var helt ute av stand til å fantasere. Hvordan kunne han ligge der å slappe av? Hvordan kunne han? De som hadde så mye å gjøre. De hadde mere enn mulig på alle listene sine. Noen hadde ting skrevet på begge sider av arkene. Nye ting ble skrevet hver dag. Noen ting hadde stått der i flere år. Var det dette som holdt dem sammen? Alt det ugjorte på listene? Hva skulle de gjøre når alt var gjort? Hun lot mannen ligge. Hun måtte inn for å ta av seg de trange treningsbuksene.